Hjem
Om oss
Dagboka
Om Bernern
Bilder
Linker
Gjestebok
Venner
Kontakt

 

Dagbok juni 2006

27. juni

Endelig var Ghera ferdig med løpetid og klar for tur med gutta igjen. Gjensynsgleden mellom henne og Gandhi var stor- kanskje litt for stor (etter to-beintes smak) for sistnevnte. Gandhi er og blir vill etter damene :-)

 


Mandela derimot synes leken blir litt voldsom, men blir bare mer og mer glad i folk. Vi fikk noen koselige bilder av han og Henriette som gikk med nuffen fra agilitykurset og da må vi jo sette de inn her :-)

Henriette er vant til store hunder og veldig flink og rolig sammen med hunder, så M synes det var helt greit at hun gikk med han. Ellers da? Er det røyteperiode nå eller??? Herlig fred, her ser det ikke ut en halv dag etter støvsuging og det Erlo kaller militærvask av gølv :-) En runde med børsten kunne sikkert gitt garn til å holde ut en vinter på Svalbard og med litt rusk og rask fra Romeriksskogene er det ikke akkurat duket for gjester her sånn uten videre...hehe.

25. juni
I kveld er det en fin ro i heimen. Vi har nemlig gått på 6 timers skogstur i dag. Vi har gått lange turer før også, men dette er nok Gandhi og Mandelas lengste til nå. 3 av oss er kjempeslitne og kan noen gjette hvem den fjerde er? Mandela selvfølgelig. Familiens sprekeste og i front på hele turen. Han snur seg en gang innemellom for å sjekke at den slappe slekta henger med:-) Mandela slenger seg bokstavelig talt nedpå i pauser, men er den første som spretter opp når vi skal ta bena fatt igjen. På bildet tar han en velfortjent pust i bakken.

Gandhi har blitt flink til å holde seg til oss, mens Mandela bare må løpe kjempefort (gjerne i store buer) og langt om han får tjangsen. Han er et syn når han returnerer i reserfart, alltid like blid for han synes tydeligvis at disse raidene er en stor bragd.

 

 

14. juni
Nå er vi glad vi kjøpte oss varmepumpe i vinter, for den fungerer som aircondition når vi vil ha det kjøligere inne enn ute. Gandhi og Mandela får tur tidelig på morgenen, mens vi er på jobb ligger de i kjøleboksen sin og de kan ikke komme fort nok hjem igjen fra lufteturen på ettermiddagen:-) Om kvelden er vi som regel i skogen. Svalt og godt for bikkjene og fint for oss to- beinte også - såfremt vi har huska den hvite myggmelka da. I går stod Erlend grytidelige opp og fikk morgenstund på Bjønnåsen. På bildet ser dere Gandhis mor Alma med valper fra Y-kullet til Apoletano. Alma er oldemor og så gode som dem er:-)

Takk til Bjørg og Silje for at vi får låne bilder av dere og stor takk til Jane Ivem som sendte oss bildene hun tok på agilitykurset. Alle bildene under har vi fått av Jane:-)


Det største som har skjedd i vår verden (minus Gandhi og Prestis sin) i det siste er Mandelas agilitykurs i helga. Det var en stor opplevelse. Vi hadde en veldig dyktig instruktør (første Norges mester i agility med liten hund en gang på 1980-tallet eller noe sånnt :-) og synes det var kjempegøy. På Mandelas gruppe var det tre andre hunder: en liten Yorkshire Terrier, Billa (tispe), en Border Collie, Snorre (hanne) og en Newfoundlands hund (tispe). Kontrastene var med andre ord store. Den lille terrieren var aller mest redd oss menneskene som deltok, men tok alle hinder med storm. Fantes ikke pysete i det hele tatt.

Border Collien var som Border Collier flest: kjempeflink bare han klarte å konsentrere seg om hvor han var og hvem han skulle samarbeide med :-) Nuffen var hele verdens mor godhjerta og ganske drittlei Cathrine som skulle være hennes "hjelper" på banen. Det ble mye stabling av mange kiloer opp møner og bom, men pølse krøp hun som en drøm. Slet litt med motivasjonen og var til stor under-holdning når hun tok hindre på "jeg går rett på metoden." Vi syntes hun var smart: hvorfor velge den vanskeligste løsningen å hoppe, når man er stor nok til å rive hele greia? Nuffen minnet om Gandhi. Gandhi går alltid under stokkene Mandela hopper over i skogen.

 

Det morsomme er at han synes det er en stor prestasjon han fortjener godbit for på lik linje med sin spretne bror:-) Mandela er en skeptiker, som ikke hiver seg på ting uten videre. Så også med agility og det var kanskje nettopp det som gjorde helga så bra for oss.

Vi fikk samarbeida og klarte sammen å tøye noen grenser. Instruktøren la vekt på at vi kjente bikkjene våre best. Det var bra, for Mandela har noen nykker:-) Han vil for eksempel ikke bli dytta på (som vi kunne med nuffen) av fremmede, når han skal ut å prøve ting han egentlig ikke tør. Første øvelse var mønet og Mandela oppførte seg som den største klovnen av alle bikkjene på kurset. Han klamra og klora seg til Cathrine som har blåmerker og skrubbsår oppover arma enda:-) På første bilde kan en se en Mandela som er langt fra høy i hatten, men bildet er tatt fra bommen.

 

Men vi ga oss ikke og instruktøren understreka at vi er veldig heldige som har en hund som ikke viser antydning til aggresjon selv når han er så stressa at han er helt i taket. Fordi vi har prøvd enkelte ting som har bydd på store utfordringer før (som å få han over demningen på Heia- vannet, fe-brua eller første gang han svømte), visste vi at han er en type hund hvor det plutselig bare løsner. Dette skjedde også denne gangen. På dette bildet ser en at Mandela har bestemt seg. Med slakt bånd går det rett over mønet:-)

 

Plutselig tok han mønet uten de store dikkedarer (etter at Cathrine hadde vært litt bestemt, noe hun har litt vanskelig for med den lille skjønne gutteputten;-) og de neste gangene kunne han ikke komme på fort nok og det gikk i reserfart. Det morsomste med Mandela er kroppspråket. Han er en sånn "ledda" bikkje som instruktøren sa og han kan svinge halen 360 grader:-) Når han får til noe og er stolt er hele Mandela lealaus og han elsker å feire (med sine egne vel og merke). Med tunga på snei og fregnesnute er han riktig så søt når han tar seierssermonier. Nytt av kurset var også at han hadde svært lite behov for å bjeffe på noen og forholdt seg helt i ro i buret sitt i skyggen under alle pauser. Vi har jo visst hele tida at Mandela er en skjønn hund, men på alle sammenkomster og kurs har han forblitt urokråka og vi har vel ikke akkurat følt at alle andre har satt like stor pris på han som oss....hehe. Det virka litt annerledes denne gangen.

Det virker som Mandela har begynt å sjarmere sine omgivelser litt han også. I løpet av helga jobba vi oss sakte, men sikkert, gjennom nesten alle hinderene. Han hopper uten problem (det har han jo gjort før:-), med Erlend som lokkemat kom han seg til slutt gjennom pølsa også og han hoppa i hjul, gikk bommen, krøp en lukka pølse (hehe...har ikke peiling på agility og vet ikke hva det heter) og prøvde slalom.

 

 

Det eneste han ikke gjorde og som vi heller ikke ville prøve var vippa. Det var skikkelig gøy å bryte noen barrierer sammen med Mandela. Han har godt av å bygge litt selvtillitt og han har kropp, fart og arbeidslyst som egner seg til agility bare han tør. Instruktøren sa også at Mandela er en liten sleiping og jeg (Cathrine) forstod det som hun mente at han har meg litt rundt lillefingeren (kloa?). Hehe...det har hun nok helt rett i. Det er umulig og ikke bli litt for svak for Mandela: husk på at han venter på nedsida av senga hver kveld og kommer med en gang vi sier: "skal du ikke si natta'a Mandela?" Da legger han seg helt inntil i armkroken og sukker fornøyd.

 

 

4. juni
Denne pinsen har vært helt toppers for oss og det håper vi den har vært for alle Geilofarere også. Vi har vurdert å dra på det store Bernertreffet som er hver pinse, men siden utstilling interesserer oss minimalt (vi synes det er gøy når det går bra med bikkjene til Bjørg og andre kjente da:-) har vi slått det fra oss. Vi har istede brukt pinsen på lange turer i skogen. Vi har kjøpt oss belter og strikkliner (sikkert det folk snørekjører med?) og det gir litt mer frihet enn bånd. I dag har vi vært ute i 4 timer og innbiller oss at vi tilbakela 1,5 mil, slikt blir vi stolte av!

Vi har gått til Setertjern i Rælingen og derfra til Ramstad-slottet, susa litt rundt og havna på Marikollen igjen. Vi har hatt to turer til Bjønnåsen også og bikkjene storkoser seg. På bildet over står Gandhi og skuer ut fra toppen av Ramstadslottet og på bildet til venstre har han fått selskap av Mandela på toppen av steinen. Gandhi og Mandela er perlevenner om dagen (er de forøvrig nesten alltid) og nyter øyeblikkene uten line for da kan de lekesloss!

 

Mandela er forøvrig den med best kondis av oss og han drar ustanselig i lina :-) Dessuten har han fått for seg at han er en fuglehund og forsøker å jage etter alle fugler han ser (da gjelder det for den to-beinte fører å ha kontroll på strikken). Mandela er en herlig hund. Han er full av liv, tillitsfull og utrolig hengiven. Han elsker å ligge i armkroken.

Dette er definitivt også Prestis sin årstid og hun ligger å koser seg i bikkjenes kurv på terassen. Den gode gamle kurven etter Shake Otello, Fam. Amundsens første Rottweiler, duger enda:-)

 

 

Tilbake til Dagboka

NB!

Vi fikk mye uønsket spam i gjesteboka og har derfor passord-beskyttet den. Bruker-navnet er bokstaven "a" og passordet "b".