Hjem
Om oss
Dagboka
Om Bernern
Bilder
Linker
Gjestebok
Venner
Kontakt

 

Dagbok september 2006

26. september

GRATULERER MED TO ÅRS DAGEN LILLE VENN!

Mandela hopper etter bursdagsvaffelen. Ja, han er en halv meter opp i lufta! :-)

24. september
Etter en titt på Bjørg sine sider har vi funnet ut at Gandhi og Mandelas pappa Mimas har blitt 4 år og Gandhis mor og Mandelas bestemor Alma har blitt 8 år. Vi stiller oss i den lange rekken av gratulanter ;-) Hos oss gjør vi som vi pleier: går masse turer i skogen og nyter at båndtvangen er over for denne gang. I går gikk vi et sted vi svært sjelden møter folk. Gutta var løse og rett foran oss. Plutselig dukka en stor hannhund opp (så ut som blanding mellom Leonberger og Schäfer). Hannhunden var også løs og de tre hunden begynte å hilse på hverandre. Det gikk helt fint helt til Mandela begynte å bjeffe/logre og hoppe rundt som han pleier. Det gjorde tydeligvis Gandhi og den store (og utrolig flott å se på) hannhunden usikre. Det ble stillingskrig og knurring. Den andre hunden var tydelig dominant og la hodet og overkropp over Gandhis rygg, mens ørene lå flate inntil hodet.

 

Gandhi knurret, men stod stille og så ut til å underkaste seg. Situasjonen kunne blitt ubehagelig var det ikke for at vi møtte en tydelig hundevant mann som gjorde alt etter boka. Ingen av oss tobeinte tok i hundene, hevet stemmen eller forsøkte aktivt å gripe inn. Erlend gikk forbi de to krigerne og kalte til seg Mandela som kom med en gang. Pingla som hadde satt igang det hele var antagelig glad for å komme unna :-)

 

Jeg, Cathrine og den andre eieren gikk så hver vår vei og kalte med gladstemmer på de to kamphanene. Den dominante hannen valgte å følge eieren sin og fikk masse ros og kos nede i stien. Og det samme fikk Gandhi da han valgte å følge oss etter at han var kvitt den store hunden på nakken. Tenk om vi hannhundeiere gjorde det på denne måten litt oftere når vi møttes? Altfor ofte tar noen tak i hunden sin og forsøker å dra den ut av en situasjon (særlig hvis en havner i håpløse hilsesituasjoner med bånd). Hadde vi blanda oss aktivt inn denne gangen er det ganske sikkert at dette ikke hadde sklidd så lett som det gjorde.

 

Det er befriende å møte en hundeeier som ikke blir nervøs og sint og begynner å kjefte på at man skal ha hunden sin i bånd el.l Her var det 3 løse hanner som fikk ordne opp nesten helt sjøl. Bildene viser W på jakt i kjøle-skapet, at G er en kosegris og at Prestis liker godteppet sitt!

 

20. september
Planen var at et par timer av helga skulle brukes til å kose oss med å lage side til Wangari og fortelle om den nye rampen vår. Så ble helga litt annerledes enn vi tenkte oss. Fredag kveld oppdaget jeg Cathrine en stor kul på Mandelas hals og det var som om lufta gikk helt ut av oss. Våkna grytidelig lørdag morgen med tanken på å ringe veterinær fremst i pannebrasken. Vi fikk time hos Brede på Fetsund tidelig lørdag morgen. Mandela hadde ikke nedsatt allmenntilstand og ikke feber. Han har spist godt osv, derfor var veterinæren i tvil om dette bare var en infeksjon i lymfeområdet. Det var en veldig lei følelse og ikke vite hva kulen var for noe. Vi gikk med en stor klump i magen hele helga.

Mandela fikk kortison og antibiotika og siden har kulen bare blitt mindre. I dag er den nesten borte. Det er derfor veldig sannsynlig at dette var en infeksjon likevel og at den var 'lokal' slik at den ikke slo ut på allmenntilstanden. Det er en stor lettelse for oss. Vi er så glad i Mandelaen vår og bare tanken på at han også kan mistes slo oss helt ut.

Pappa Arne, Kristin og Dag har hjulpet oss denne uka, så Mandela har fått lufteturer også på dagen (hydrokortisonkur har den virkningen at man blir veldig tørst og derfor må mer på do). Det er vi veldig glad for og siden C har vært en tur i Brussel. Der målet var å lære om det gjennom-byråkratiske, udemokratiske og lobbyistinfiltrerte EU-systemet, så blir det eksklusiv belgisk sjokolade på alle mann :-) Wangari er en liten gledesspreder. Det er gøy å ha en krabat å løfte av tastaturet igjen.


En som er inne i kjøleskapet så fort jeg skal hente noe eller henger i taket før du har fått blunka. Og det heter seg at vi har hunder eller Bernere, men vi tror vi har fått engler i hus. Ikke en gang siden det lille nøste kom til oss har vi vært redd for at Gandhi eller Mandela skal gjøre henne noe og hun er nesten helt trygg på de allerede. Prestis føler sin plass mer truet, men nå ligger for eksempel hun i stolen bak meg og Wangari på nakken min. Alt går seg til :-) Prestis vil være i fred og blir sur (knurrer og hveser) når den lille oppsøker henne, men ellers går det greit. På bildet henger Wangari i taket. Hun elsker å løpe opp og ned i Prestis sitt klatrestativ og den store brune bamsen får gjennomgå, derav alle de løse trådene en kan skimte på bildet under. Vi tror Wangari har det godt her hos oss og takker for at vi fikk henne da hun kom til Volvat og risikerte avlivning.

 

Det er etisk riktig synes vi at Volvat (og andre dyreklinikker som gjør det samme) spør de som ikke skal ha dyra sine lenger om de kan forsøke å omplassere først. Begge kattene våre har vi fått på denne måten. Litt vektrapport på tampen: Lille venn (M) veier nå 42 kg og broder'n veier 50kg. Wangari veier 1 kg og Prestis altfor mye;-) Vi hadde hundemassørstudent her en dag som kunne fortelle at Gandhi og Mandela er godt trent. Gandhi hadde store muskler, mens Mandela hadde de mest definerte. Det stemmer godt med Gandhis rolige tempo på tur og Mandelas aktive væremåte:-)

 

14. september
Veslepusen Wangari har flytta inn! Hun er som seg hør og bør i vår familie oppkalt etter en nobelprisvinner: Wangari Muta Maathai fra Kenya. Vi har hentet henne i kveld og har ikke så mye tid til å skrive (må jo bli kjent med familiens minste krabat), men vi kan fortelle at hun er nysgjerrig og vågal. Hun er helt nydelig og lodden. Wangari freser når hun hører bikkjene pese og Prestis er ikke helt fornøyd, men absolutt tilsnakkenes ;-) Vi har bestukket henne med frysetørka sei. Det kommer flere oppdateringer i løpet av helga.

 

13. september
I morgen blir en stor dag for vår lille familie: da blir vi nemlig 6! Vi skal hente lillepusen Wangari på Volvat dyreklinikk. Hun er 8 uker og vi gleder oss veldig. Alltid noen bekymringer selvsagt. Denne gangen om hvordan Prestis vil reagere og for at W skal finne seg til rette. Men vi skal ihvertfall gjøre alt vi kan for at det skal gå bra og vi har snakka med Prestis om det ;-) Hun ble ganske sur på oss den gangen Gandhi flytta inn, men det har gradvis gått over. Hun var litt mindre sur da Mandela kom og nå håper vi hun viser seg fra sin beste side:-)

Fordi Kristin og Dag har sitt eget lille 'hundpensjonat' er vi så heldige at vi blir kjent med mange fine hunder :-) I helga fikk vi glede av å gå turer sammen med Border Collien Jill. Det var en helt fantastisk hund. 13 år (+/-), men fortsatt kvikk som bare Border Collier kan være. Jill legger pinner foran deg på tur og rygger med øyne som ber på det aller mest instendige: 'plukk opp pinnen og kast da!' Pen er hun også og når hun vender ørene oppmerksomt oppover er hun vakker som en ulv med pappilonører :-) Det var gøy å være sammen med Jill. En hund som bare utstråler godmodighet. Gandhi og Mandela hadde naturlig respekt fra første stund og uten at hun synlig satte de på plass. Ovenfor oss tobeinte lå hun tillitsfull i fanget (innendørs da og ikke ute "på jobb").

Kip har vært med denne uka også og vi har tatt flere fine bilder av den lille sjarmøren. Han og Gandhi ser ut til å ha blitt gode busser. Kip synes det er OK å slappe av litt mellom slaga hos rolige Gandhi.


Ghera og Kip er nemlig like ivrige om pinner. Og Ghera virvelvind har blitt en skikkelig rampus pampus, så Kip slår både kolbøtter og flyr vegg i mellom (ja, de holder på inne også). Men som terrierer flest gyver han på på nytt, som om ingenting har skjedd, og som om han var en XL og Ghera en S :-)

 

 

 

 

 


Fra 9. oktober er planen at Ghera og Mandela skal gå agilitykurs 10 mandager :-)

 

3. september
Vi har gjennomført alle våre turplaner denne helga. Kontrastene var store fra solskinn og kantarellfunn i går og til øs pøs og flom i dag. I går rusla vi og Pappa Arne stupte ned i mosen hver gang vi så gult gull. På den måten ble en tur som vanligvis tar 3 timer til 6 timer. Hm...., men hva gjør vel det når pappsen har med fyrstekake og sola skinner :-) Over sitter far og datter på Ramstadslottet og smiler til kamera. Stakkars San Sebastian måtte bli hjemme fordi han halter: god bedring lille venn. Heldigvis sier ryktene at han er litt bedre i dag, også har vi kanskje klart å ordne en hundemassør til uka. Men turhelga var altså kontrastfylt: Da vi, Kristin, Dag, Ghera og Kip skulle ta oss en 2 mils tur i deler av det samme terrenget i dag, var omgivelsene knapt til å kjenne igjen :-)

'Det var en gang en sti'....er vel den perfekte tittelen på dette bildet. Og la dere ikke lure til å tro at vi vadet 6 timer i solskinn i dag. Neida, dette bildet er tatt ved turens slutt og da hadde det bøtta ned en 4-5 timer til ende :-) Dette er stien på veg til Setertjern og som dere kanskje forstår ga vi etterhvert opp å holde støvlene tørre!

 


Lille Kip var den eneste som klarte å komme seg tørrskodd til Marikollen, men så var han jo til gjengjeld også dagens helt! En liten muskelbunt fra Tøyen (som egentlig ikke er så glad i vått gress) holdt ut hele dagen i Rælingens kupperte terreng og så til og med ut til å trives. Litt energipåfyll underveis gjorde susen.

Vi fant oss en rasteplass under terrassen på Setertjernhytta. På vedstabelen der under noen blikkplater fant vi antagelig det eneste tørre stedet i kilometers omkrets. Det var det godt med litt matpakke for våte pelser og kropper. Under bølgeblikkplatene kunne også kamera tas i bruk. Kip ble tørr og mett, mens Erlend tømte støvler første gang...


 

 

 

 





 

På parkeringsplassen tømte vi støvler for andre gang. Denne gangen med støvlefoto-fantast Dag bak kamera.

Gandhi og Mandela er forøvrig svært fornøyd med sine to dager i skogen. Etter en heftig seanse med kosing og tørking på terassen og en porsjon mat, har de nå flata ut begge to.

 

 

 

 

 

 

 


 

 

1. september
Det gule gullet har nådd romeriksskogene og det er mulig noen lurer på hvorfor vi bringer de små posene (velkjent for hundeiere) hjem hver kveld: med innhold! Hehe...det er nok fordi vi glemmer å ta med noe å plukke all kantarellen i og da har vi jo alltids den lille svarte for hånden ;-) I går fant jeg (Cathrine) og Pappa et sted der det bugnet og vi plukka 3 poser sprekkfulle. Legg forøvrig merke til at funnplassen kun benevnes med ordet 'sted', for kantarellplassene mine får du aldri! Er det ikke slik da? OK da, hvis du spør pent, jeg har dårlig tid neste år og det er en dårlig sopphøst så kanskje vi kan nevne hvilke retning det ligger om du står med nesa vendt mot Rådhuset i Lillestrøm ;-)



Med dyr i huset er det jo alltid underholdning på hjemmefronten. Som da vi hadde tatt inn uteputene for høsten og tenkte de skulle tørke i stua før de fant bodhiet. Det var vel ikke akkurat tørre de ble. Gandhi og Mandela hadde vært ute i regnet og brukte de som håndkle:-) Og forsøker vi å pynte litt på spisestuebordet. Denne gangen med en beskyttende bordbrikke har vi jo alltids en katt å le av. Hun liker ikke blitzen, men kunne ikke la være å posere litt da denne unike tjangsen bydde seg.

 

 

Ellers så har vi relativt store turplaner denne helga. Med Pappa Arne og San Sebastian i dag og Ghera, Kristin, Dag og på feriehunden Kip i morgen. Sistnevnte er en liten Jack Russel hanne.

 

August 2006
Juli 2006
Juni 2006
Mai 2006
April 2006

Mars 2006
Februar 2006
Januar 2006
Desember 2005
November 2005
Oktober 2005
September 2005
August 2005
Juli 2005
Juni 2005

NB!

Vi fikk mye uønsket spam i gjesteboka og har derfor passord-beskyttet den. Bruker-navnet er bokstaven "a" og passordet "b".